Et frekt tyveri i Oslo

Det har skjedd tidligere andre steder!

Jesusbarnet i julekrybbeutstillingen ved Oslo domkirke er blitt stjålet i dagene rett før jul. Hvem er tyven? Hmpf! Typisk at sånne ting alltid skjer rett før jul. Akkurat når man trenger noe, blir det borte.

De involverte er de høyadelige kirkens menn og deres assistenter, nyhetsmedia, kunstinteresserte kjendiser og mannen i gata, politiet og sist men ikke minst, selve tyven.

Det kan skje igjen - hvor som helst!!


Publisert første gang på facebook.com/anders.somby i adventstiden før jul 2016.

Oslo, april 2017.

Episode 1: Tyveriet

Det var en natt noen dager før jul.

Snøen dalte sakte ned. Byens utstillingsvinduer glitret i takt med snøfnuggenes krystaller før de endte på et lag av hvitt teppe på bakken. I det fjerne hørtes musikk fra en høyttaler i en gate like ved. Et guttekor som sang «Det lyser i stille grender».

På baksiden av et bygg var det ferske fotspor som gikk mot en bakdør. Det var mørkt. En skikkelse på kne stod som en sort siluett i det grå mørket bøyd over låsen ved bakdøren.

Skikkelsen var en mann. Han holdt armene i kors med en trebølget liten pinne med liten vinkel ytterst i høyre hånd og en annen litt større vinkelpinne i venstre. Pinnene gled inn i yale-låsens avlange hull. Først vinkelpinnen nederst i låsen. Så forsiktig stakk han inn den andre pinnen. Flere fjærbelagte pinner inne i låsen ble løftet samtidig av den bølgete pinnen. En bølget pinne i stedet for en enkel pinne med bare en tupp måtte til for å spare tid. Det gikk fort. På et øyeblikk vred han den vinklede pinnen helt rundt og grep dørhåndtaket. Døren var åpen.

Han gikk inn. Kroppen vugget lett sideveis fram og tilbake når han selvsikkert skrittet ut i en stor hall og gikk videre rett til en julekrybbe-utstilling med flere figurer. Han gikk for en av de minste figurene på 27 centimeters lengde som lå på mykt gult høy på en krybbe av tre. Figuren forestilte Jesusbarnet. Det lille barnet holdt begge armer ut i en åpen gest. Det blonde håret lyste gult rundt et hode med blå øyne og røde lepper med halvt åpen munn. Et hvitt klede var drapert rundt livet på det ellers nakne guttebarnet.

Tyven lukket neven rundt figuren. Jesusbarnet så uttrykksløst opp. Han dro Jesusbarnet mot seg. Figuren var ikke limt eller skrudd fast på noen måte i krybben. Han tok fram en liten bag, åpnet den, tok ut et blad og la det øverst opp på høyet på krybben. Så la han Jesusbarnet i bagen og lukket den igjen med glidelås. Han gikk ut samme vei han hadde kommet.

Det sluttet å snø. Bare sporene etter tyven stod igjen i snøen på bakken. I det fjerne kunne høres musikk fra den samme høyttaleren som tidligere. Et guttekor som sang «Silent Night».

Episode 2: Oppdagelsen

Biskopen av den lutherske kirka i Oslo Ole Christian Kvarme og den katolske biskopen i Oslo Bernt Ivar Eidsvig skred stolt nedover kirkegulvet i Oslo domkirke med sine utenlandske gjester biskop David Oyedepo fra Nigeria og den ugandiske evangelisten Ramson Kayanja med sin kone Teresa Truelove Wairimu. Prosesjonen gled nedover benkeradene mens stemmer rumlet nærmest bare som klang under det høye taket i kirkebygget.

De norske biskopene gikk kledd i sorte dresser med hvit snipp, Kvarme med rosa skjorte og Eidsvig med sort skjorte og røde bånd. mens de afrikanske mennene gikk i dress og strikket genser under og Teresa i en enkel blå drakt.

Det var den mer verdensvante biskop Bernt Eidsvig som førte ordene for gjestene. Han hadde en slags gutteaktig sjarm med sitt blikk, som alltid bærte med seg et uskyldig uttrykk med lett løftede øyenbryn. Omtrent et slikt blikk som et guttebarn setter opp når mor tar han med hånden nede i godteposen på kjøkkenet midt på natten.

- Oslo Cathedral is a lutheran church within the Church of Norway... It is a church for everyone. The ambition is to be openminded and traditional... It focus on The Lord's receptiveness and connection between glorified God and human pain...

Gruppen skred samlet fram mot området ved alteret der julekrybbe-utstillingen lå. Biskop Bernt Eidsvig fortsatte å snakke videre og kastet fjerne blikk mer opp mot lufta enn mot utstillingen. Han svettet og var nesten i ekstase.

- This year we are specially proud to present our Christmas Nativity exhibition. The scene is traditional sited in a barn with the Magi, sheperds, sheeps, donkeys, Mary and Joseph, and of course the infant baby Jesus...

Biskop Bernt Eidsvig holdt ut en arm mot utstillingens midtpunkt mens han smilte som en smågutt til gjestene. Han forsatte med enda litt høyere volum.

- This year we got the infant baby jesus made by one and only Princess Märtha Louise of Norway! The daughter of King Harald the Fifth of the Royal Norwegian throne... It is sayed Princess Märtha Louise made it totally of two parts of casted plaster, and she did paint it colorfully by her own hand...

Biskop Bernt Eidsvig stoppet opp for å trekke pusten og for å se om tilhørerne fulgte med. Han så bort på sin kollega, biskop Ole Christian Kvarme, som stod som frosset fast og så stivt ned på utstillingens midtpunkt. Gjestene holdt også en frosset stilling. Kastet et rådvill blikk på de andre. De var tause og alvorlige. Alle så ned mot utstillingens midtpunkt. Biskop Bernt Ivar Eidsvig så ned på krybben. Øyenbrynene hans løftet seg ytterligere et par centimeter mere enn vanlig.

Jesusbarnet var borte fra krybben! Men krybben var ikke helt tom. Et eksemplar av mannebladet Aktuell rapport lå godt framme i krybben oppå høyet. Forsiden viste en toppløs kvinne i halvt profil som så utfordrende framover mens hun bet seg forventningsfullt i pekefingeren. Teksten lyste i gult: «Mary vil ha kinky sex». Puppene struttet bydende oppover og framover mot de geistelige.

Klokka var 10. Klokkespillet i Oslo domkirke spilte plutselig «O jul med din glede» så det runget i vegger og tak i den ellers så stille kirken.

Episode 3: Den plystrende tyven

Tyven la fra seg Jesusbarnet forsiktig i en krybbe han selv hadde funnet passende. Det var en flettet kurv av tykk lys treflis – samme type som man får på Rema1000 i beterrot-pakken for kroner 59,50. Latterlig billig pris.

Tyven plystret stille «Et barn er født i Betlehem». Lufta fra plystrelyden kom fra et sted mellom tunga og tennene. Han brukte ikke leppene. Bare presset luft ut forsiktig mellom en glipe ved den ene fortanna, og justerte så luften og tonene ved hjelp av muskelen på tunga. Det var en knapt hørbar plystrende stille tone med mye luft. Han justerte tonen lett ved å holde spissen av tunga mot baksiden av de nedre fortennene. Musklene i tunga strammet seg forskjellig for å få fram den rette tonen i melodien. Han plystret videre mens han justerte Jesusbarnet først den ene veien, og så den andre veien.

Tyven slo på en bordlampe over Jesusbarnet og justerte skjermen skrått ned fra siden slik at lyset traff midt på figurens ansikt. Han stoppet å plystre. Han studerte scenen. Så ryddet han bort en tom kaffekopp og noen CD'er fra plassen ved siden av Jesusbarnet og børstet bort litt flis.

Jesusbarnet kunne liksom ikke annet enn å fortsette å holde ut hendene. Som om jesusbarnet sa: «Jeg skal visst bare sitte her helt alene uten selskap?».

Episode 4 : Sjekk

Biskop Ole Christian Kvarme var opprørt. Noe så pinlig hadde han ikke opplevd siden gud vet når. Han holdt pornobladet de hadde funnet i krybben i hånden sammenrullet. Han kastet bladet hardt ned på kontorpulten til kirketjener Roger Heferstrøm, som satt ved siden av en stående kirkevakt ved navn Paulus Korkunc og en besøkende prest ved navn Dawid Bostad - kledd i sort med et lite sølvkors rundt halsen. Bostad fungerte som kapellan i St. Olavs katolske kirke i Oslo, men kjente godt kirketjeneren og kirkevakten i domkirken etter flere arrangementer de hadde hatt sammen tidligere.

Bladet rullet rundt og forløste en midtside med enda mere nakenhet enn det forsiden av bladet hadde kunnet avsløre. Biskop Ole Christian Kvarme knurret, grep bladet, og banket det tre ganger i benkeplaten før han kastet det i en stor buet håndbevegelse rakt ned i en søppelbøtte ved kontorpulten. Presten Dawid Bostad fra St. Olavs kirke skvatt av den harde lyden da bladet traff bunnen av den tomme metallbøtta.

- Hvorfor var det ingen som sjekket krybbens tilstand før vi fikk gjestene? Det pornografiske bladet bare lå der så alle kunne se den! Det var jo bare å kaste et blikk på utstillingen og se at noe var galt!

Ordet porno hang igjen i luften med en sterk P.

- Det var ingen som sjekket utstillingen grundig nok på morgenen, nei, sa Roger Heferstrøm.
- Vi må finne igjen Jesusbarnet! Hører dere? Den ellers så rolige Ole Christian Kvarme dirret.
- Noen har rapset det, svarte Roger Heferstrøm. Unødvendig sagt. Men han hadde ikke sett Ole Christian Kvarme så opprørt tidligere. Hva skulle man si?
- «Det» er Jesusbarnet! Det er ikke en hvilket som helst figur. Den er.. den er kongelig! Laget av prinsesse Märtha Louise. Den er uerstattelig. Utstillingen blir mangelfull uten Jesusbarnet.

Det ble litt stille rundt kontorpulten.

- Men hva gjør dere med utstillingen da? spurte presten Dawid Bostad fra den katolske kirke. Han fingret lett med korset som hang rundt halsen.
- Vi kan ikke bare avbryte den, sa Ole Christian Kvarme. Stemmen roet seg ned noe. Vi har reklamert i våre informasjonsblader om denne utstillingen, og med særskilt fokus på Jesusbarnet. Den er uerstattelig! Stemmen hevet seg igjen.
- Er det noen som vet når jesusfiguren ble tatt da? Spurte kirkevakten Paulus Korkunc. Det var første gang han hadde åpnet munnen under møtet.
- Sjekk det ut, sa Kvarme. Kanskje skjedde det på morgenen. Noen ansatte her må sjekkes. Men sjekk om tyveriet skjedde på natten. Så sjekk låser og sjekk om noen ruter er knust. Du Roger. Og du Paulus.

- Sjekk, sjekk. Sjekk!

Episode 5: Kunsten å stjele

Tyven tok fram en ST 210 Precision Circle Cutter med en selvkonstruert sugekopp i midten og presset det mot vindusglasset. Han skjærte en sirkel med en arm som gikk rundt i 360 grader. Han gjentok enda en hel runde med skjæring. Han presset så forsiktig rundt den sirkelrunde kanten med et sort gummiskaft. Slo litt forsiktig rundt. Glasset knirket. Plutselig løsnet hele kanten av sirkelen han hadde skjært. Han løftet glasset ut med sugekoppen og la det forsiktig ned på bakken.

Han stakk inn en arm gjennom den runde åpningen. Han fant låsen innenfor med fingrene. Og låste opp døren fra innsiden. Han gikk inn og ble borte en stund. Han kom tilbake med to store figurer på 50 centimeter under armen. Han la glasskutteren i en bag og gikk plystrende bort fra gjerningsstedet med de to historiske figurene åpent under armen.

Iblant følte tyven det som om kunsten å stjele var et vakkert mekanisk og selvstyrt presisjonsarbeid når alt gikk etter planen. Jula var høytid for ham. Høytid for å ta. Høytid for å stjele. Mens alle andre ville bruke høytida til å gi. Han var storfornøyd.

Han passerte en tiggende gammel kone med ett hvitt øye som satt og mumlet på noe som hørtes ut som en forbannelse. Han stoppet opp. Gravde i lommen og slapp en tohundrelapp i en boks foran henne. På tohundrelappen var det et bilde av en mann med briller; Kristian Birkeland - som døde av en overdose narkotika på et hotellrom i Tokyo i 1917. Tohundrelappen var nå hennes. Hun økte talestrømmen noe mer, men nå hørtes det ut som en vennlig forbannelse.

Da han rundet hjørnet, snudde den gamle konen seg. Hun så etter ham med det ene øyet. Hun korset seg.

Episode 6: Åstedet for forbrytelsen

Kirkevakt Paulus Korkunc søkte rundt ved Oslo Domkirke. Da oppdaget han tydelige fotspor i snøen ved bakdøren. Noen hadde gått fra gata til kirkas bakdør og så gått tilbake igjen ut på gata. Paulus Korkunc undersøkte låsen. Ikke noe spor av ødelagt lås. Men en linje var skrapet opp ved låsen. Kunne være etter en nøkkel. Eller et dirkeverktøy. Ingen knuste vinduer i nærheten.

Var det noen med tilgang til nøkkel som hadde låst seg inn? Hadde tyven nøkler til kirka? Var det en intern stabsmedarbeider som var tyven? Sporene i snøen måtte rapporteres snarest.

Under møtet med kirketjener Roger Heferstrøm kom det fram at ingen i staben eller hos de eksterne konsulentene hadde brukt kirka siste natt. Sporene i snøen viste et mulig innbrudd. De bestemte seg for å melde tyveriet til politiet.

Et guttekor øvde i kirka under kunstnerisk ledelse av Pär Maiwald. De sang «Nå tennes tusen julelys». En av guttene i koret kunne ikke la være å stadig gløtte mot tyveristedet under øvelsen. Det stod en figur av et esel tett opp til den tomme krybben. Det var som om den savnet jesusbarnet og derfor hadde trukket seg inn til krybben. Eller var det bare høyet som lokket?

Gutten kniste.

Episode 7: Intervju på nyhetene

Tyven satte fra seg en stilisert figur av jomfru Maria ved siden av det stjålne Jesusbarnet. Han hadde plystret melodien Ave Maria av Franz Schubert i to kvartaler før han kom fram – fortsatt på sin måte - dempet og rolig plystring med mye luft presset mellom tunga og tennene.

Tyven slo på TV-nyhetene midt under et intervju. Biskop Ole Christian Kvarme ble intervjuet av Nina Owing på NRK om tyveriet.

- ... Tyveriet har rystet mange kristne i Oslo etter tyveriet av Jesusbarnet. Hvorfor har de tatt akkurat Jesusbarnet?
- Jesusbarnet er jo sentralt i enhver julekrybbe-utstilling, og jeg tror at det egentlig er gått litt sport i det å ta selve Jesus... Biskop Ole Christian Kvarme kremtet noe rørt.
- For det har skjedd før..?
- Ja. Det er dessverre ikke første gang slikt skjer. Det har tidligere skjedd i Sverige, og det har skjedd her i landet også, for noen år siden... i Sandnes.
- Kommer dere nå til å stenge utstillingen uten hovedpersonen?
- Nei. Vi vil fortsatt ha julekrybbe-utstillingen åpent. Vi ønsker fortsatt alle velkommen...
- Er det håp om at dere finner Jesusbarnet?
- Vi håper selvsagt at Jesusbarnet er tilbake på plass så snart som mulig.
- Hvordan ser utstillingen ut i dag hvis man skal se på den?
- Vi har foreløpig nå plassert et lam i midten... Biskop Ole Christian Kvarme svettet synlig.
- I stedet for Jesus? Nina Owing stilte spørsmålet med et ørlite smil om munnen.
- Hele julekrybbe-utstillingen i seg selv er jo fin. Det ville vært for galt å stenge det nå.
- Men dere vil helst ha med Jesus?
- Det er klart.
- Hvordan skal dere få Jesusbarnet tilbake?
- Vi håper selvsagt at den som har tatt Jesusbarnet er en angrende synder som kan gi det tilbake til oss... Vi vil ikke stille noen spørsmål. Vi vil i så fall tilgi handlingen.
- Så dere lever i håpet?
- Vi vil gjerne tro det beste i alle mennesker. Spesielt i disse juletider. Ole Christian Kvarme foldet sine hender under bordet.
- La oss håpe på en lykkelig utgang i saken, sa Nina Owing. Takk for at du kom, biskop Ole Christian Kvarme.

Nina Owing smilte.

Tyven smilte også. Men på en litt annen måte. Som et glis. Med halvt blottetede tenner. Han likte at biskopen hadde det vondt etter hans handlinger.

Tyven følte makt. Tilfredshet fylte hans hjerte.

Episode 8: Behandlingen av en anmeldelse

Politimester Hans Sverre Sjøvold ved Oslo politidistrikt så ned på arket som arkivaren hadde skrevet ut til han, etter at de hadde skannet og registrert det samme innkomne dokumentet elektronisk i et system han ikke forstod seg på.

Han leste: «Attention til politimesteren i Oslo, fra biskop Ole Christian Kvarme. Anmeldelse av tyveri av jesubarnet».

Sverre Sjøvold ristet på hodet og sa til sin sekretær Maria Andersson som hadde gitt han arket at politiet har viktigere saker å ta seg av enn å etterforske slike meningsløse saker. De hadde selvsagt ikke kapasitet til å ta slike uviktige saker.

- Men nå er det feiring i sofagruppen, sa Maria Andersson. Klokken er 13:30. Kari fyller 50 år. Husker?
- Ja selvsagt. Dette er jo viktig, svarte Sverre Sjøvold. Det må jo bare markeres med en gang.
- Det er visst hjemmebakt julekake, svarte Maria Andersson.
- Ja du denne her... han viftet lett med arket. Kan du ta dette med ned til rom 1012 etterpå å si til ansvarlig etterforsker som fikk saken fordelt der om at jeg anbefaler å sende underretning til anmelder om henleggelse av saken?

Episode 9: En leksjon i hvordan dirke opp lås med to hårspenner

Tyven følte en ny og spennende tilfredshet. Han skulle igjen gjøre seg til mester å komme inn bak en låst dør - med bare to enkle hårspenner. Han så seg selv som en tryllekunstner foran et spent publikum. En herre over skjebnen. En ødelegger av sikkerhet. En Macgyver.

Men han hadde ikke noe publikum. Han stod alene i mørket foran en dør. Han så for seg at han deltok i et slags realityprogram på TV.

Action.

Han rettet ut den ene hårspennen, stakk den spisseste tuppen fire millimeter inn i yale-låsen han skulle bryte opp, og vred den utover slik at tuppen ble bøyd til en slags tapp for senere å kunne løfte de fem fjærbelagte pinnene inne i låsen.

Applaus.

Så tok han den andre hårspennen, stakk inn den lukkede enden av spennen 2,5 centimeter inn i låsen og bøyde den enkelt 90 grader til den var blitt til en L-formet «nøkkel».

Mer applaus.

Han hadde nå laget verktøyet. Han stakk inn den L-formede hårspennen nederst i låsen og ga den et lett trykk mot høyre med tommelen ved å presse hårspennen mot venstre. Han holdt den der mens han tok fram den andre hårspennen med bøyd tupp. Han måtte holde trommelen i en lett spenningspress for at ikke de fjærdrevne pinnene inne i låsen falt tilbake i hullet igjen etter at han hadde løftet pinnene en etter en i en rett linjefeste.

Pusten holdes.

Med følsomme fingre løftet han fra den fremste pinnen nærmest seg, den ene fjærdrevne pinnen etter den andre, til han kjente at pinne nummer tre ble igjen øverst. Fire pinner igjen. Han forsøkte forfra igjen. Løftet alle de gjenværende fire og kjente at pinne nummer en var fast oppe. Tre igjen. Han fortsatte til alle fjærdrevne pinnene stod i en linje øverst. Så vred han den L-formede hårspennen slik at trommelen dreide. Det sa klikk. Låsen var oppe.

Jubel.

Tyven smilte. Trakk en dyp pust. Bukket lett mot den mørke natten. Trykket dørhåndtaket ned og trakk døra til seg.

Den åpnet seg. Stillhet. Ingen alarm.

Han gikk inn. Romsterte en stund i et verksted til han fant en stor todelt figur. Han la dette i en svær bag. Han tok også en del verktøy og en stor sekk. Han gikk plystrende derfra. En lav plystring med mye luft mellom tunga og tanna. Melodien var «Halleluja» fra Georg Friedrich Händels Messias Oratorium.

Innbrudd og stjeling ga tyven glede og energi.

Episode 10: Märtha Louise

Biskop Bernt Eidsvig fra den katolske kirken i Oslo hadde ikke troen. Troen på at en tyv frivillig kom til å levere tilbake jesusfiguren til julekrybbe-utstillingen. Han hadde hørt med sin kollega presten Dawid Bostad om alternative løsninger. Kunne de spørre om det fantes et replika av Jesusbarnet hos produsenten eller kunne de få lagd en ny på kort tid? Dawid Bostad mente at sjansene for dette var små. Men ideen slo derimot an positivt hos biskop Ole Christian Kvarme over telefonen. Dette var en mulig snarvei for en suksessfull utstilling med et nytt Jesusbarn.

Biskop Bernt Eidsvig foreslo å spørre prinsesse Märtha Louise om hun kunne skaffe en replika eller lage en ny. Da hele ideen hadde vært biskop Bernt Eidsvigs idé, fikk han oppgaven fra biskop Ole Christian Kvarme å ringe henne. Han fikk telefonnummeret fra staben til den lutheranske biskopen.

Biskop Bernt Eidsvig ringte henne opp. Samtalen forløp på en høflig og formell måte. Muligens noe formelt overdrevet av biskop Bernt Eidsvig. Han kom etterhvert til hovedspørsmålet om hun hadde replika av figuren.

- Nei, dessverre, jeg har ikke en kopi av figuren liggende. Beklager altså... sa Märtha Louise.
- Kunne du fått laget en kopi ut fra den andre figuren da?
- Vet du, jeg kunne sikkert gjort noe der, men støpedelene jeg brukte til å lage figurene er borte vekk.
- Borte?
- Ja, det ser ut som noen har vært ute på verkstedet i natt og bare tatt delene til støpefiguren med seg. Det forsvant også en god del verktøy og gips og sånt også.
- Du har vært utsatt for tyveri?
- Ja det ser sånn ut...
- Kan man lage et nytt støp?
- Det vet jeg ikke. Jeg har ikke gjort så mye i dette arbeidet egentlig... Vi lagde to støp. Den ene var ikke så bra, så vi støpte en perfekt støp etterpå. Den brukte vi. Men jeg ga det bort.
- Å?
- Jeg gjorde bare støpejobben. Det er for vanskelig å male figuren i rette farger.
- Men du leverte den til oss i ditt navn..?
- Joda. Jeg tenkte det var litt stas for alle... men jeg må innrømme at det var andre som lagde resten. Jeg beklager altså... Jeg lot andre avslutte selve figur-støpene.
- Andre?
- Ja... jeg ga den videre til en som har mange kunstnervenner. Min eksmann.. Ari. Ari Behn.

Episode 11: Krybbescene

Tyven plystret «O Come, All Ye Faithful» mens han plasserte den tredje figuren ved siden av Jesusbarnet og Maria. Det var figuren av Josef. Han danderte figuren mot Maria. Figuren så lett anklagende mot figuren av Maria, som igjen så ned mot en halv sittende Jesusbarn med to åpne forklarende gester i krybben som så på tyven.

Han stoppet å plystre. De alle fire så på hverandre i sirkel. Tyven lo rått høyt og lenge da han så dette.

Tyveriet ga ham glede. Og det som gir glede er riktig gjort. Og det som er riktig gjort gir den riktige juleglede. Han fortsatte å plystre gjennom tunga og tannglipen «O Come, All Ye Faithful» mens han danderte figurene litt mer stilistisk igjen. Litt på skrå framover så alle kunne se figurene forfra halvveis i profil.

Tyven slo på nyhetene. Ingenting om flere stjålne figurer fra en utstilling. Dette skuffet han. Er det ingen som bryr seg om Josef og Maria? De så bare det savnede Jesusbarnet. Alle var blendet av Jesus. Alle ble blinde.

Tyven gikk til sin egen utstilling. Han kysset sine egne fingre og rørte ved Maria og Josef. Han korset seg på brystet. Han kunne se alt. Han kunne se alt klart. Han kunne se alt det de andre ikke kunne se. Han følte kontroll.

Tyven bøyde hodet og foldet sine hender.

Episode 12: Ari Behn

Kirketjener Roger Heferstrøm snakket med Ari Behn i telefonen.

- Jeg bearbeidet egentlig ikke Jesusbarnet, sa Ari Behn på telefonen. Jeg bare hjalp å male litt.
- Gjorde du ikke? «Ikke du heller» tenkte Roger Heferstrøm. Han hadde fått biskop Bernt Eidsvigs rapport grundig gjenfortalt over telefonen.

Bernt Eidsvig ville at Roger Heferstrøm skulle følge opp saken. Så Roger Heferstrøm tok dermed på seg ansvaret å følge opp saken videre. Kanskje anskaffelse av en mislykket replika var løsningen.

- Etter at vi fikk utstyret fra Märtha, fikk jeg en venn av meg til å lage et kunstnerisk malerisk uttrykk på Jesusbarnet... sa Ari Behn.
- Fikk dere ikke to figurer fra Märtha, da?
- Joda, vi fikk en replika... men vi var litt uheldig og mistet det på gulvet...
- Ble det ødelagt?
- La meg si det sånn... Alt ting kan gå i tu, men et Jesusbarn kan gå i tusan bitar....
- Så ikke bare en arm eller et bein som knuste?
- Det hele var trist som faen. Hørt uttrykket «pinneved»?
- Jo... Roger Heferstrøm var noe overrasket at Ari Behn faktisk uttrykte seg som tittelen i sin debutbok, og hørte nesten ikke siste setning.

Dessuten hadde hjertet til Roger Heferstrøm sunket flere hakk. Det var ikke håp. Ingen figur. Ingen løst sak.

- .... jeg bare hadde bare hjulpet til, fortsatte Ari Behn. Men Per og jeg gjorde noe morsomt ut av det. Figuren var litt hul innerst. Så Per foreslo å legge en GPS-chip inne i Jesusbarnet før vi limte sammen støpet.
- Hva sa du nå?
- Jeg sa at vi teipet en GPS-chip fast inne i Jesusbarnet. Og Per har en app som kan spore opp hvor denne gps-chipen befinner seg. Nemlig inne i Jesusbarnet.
- Inne i Jesusbarnet?
- Ja, den som nå er stjålet, er det ikke?
- Hvem er denne Per?
- Det er Per Heimly.

Episode 13: Det savnede Jesusbarnet

Tyven slappet av foran TV, med en lett spenning i kroppen. Nyhetene måtte følges med på. Folk stimlet seg rundt juleutstillingen i Oslo domkirke. TV2-nyhetene viste at alle ville se stedet der den manglende jesusfiguren i krybben hadde vært plassert. Alle figurene i julekrybbe-utstillingen var der. Men ikke Jesusbarnet. Figurene var flyttet litt på. Nå stod det to små lam tett opp mot den tomme krybben.

Det lå noen mynter rundt krybben. Det var nesten gått sport i å legge almisse i form av mynter ved det tomme stedet. Nyhetene viste et lite barn som la en tyvekrones mynt foran den tomme krybben. Man intervjuet barnet. Barnet sa at mynten var betaling for å få tilbake Jesusbarnet.

TV-2 viste en scene der det var satt opp en plakat foran på sperretauet som hang rundt utstillingen:

«Jesubarnet savnet. Vennligst returner. Vi stiller ingen spørsmål».

Tyven lo i skadefryd. Brått stopper han å le. Biskop Bernt Eidsvig sa i et annet intervju til reporteren i TV2 at de nå søkte etter en erstattende Jesusbarn-figur om ikke den opprinnelige figuren kom på plass. Men de kom allikevel til å klare å spore opp og finne det stjålne Jesusbarnet ved hjelp av tekniske hjelpemidler. Det lovte han.

Tyven slo av TV. Han satt i mørket. Øynene smalnet.

Episode 14: Et spor

Kirkevakten Paulus Korkunc hadde fått et oppdrag fra kirketjener Roger Heferstrøm. Å gjøre avtale med Per Heimly om oppsporing av GPS-senderen inne i det stjålne Jesusbarnet. Paulus Korkunc hadde ringt opp Per Heimly og forklart alvoret i saken.

Per Heimly var med på oppdraget med en gang. Han sjekket appen. Han sa pilen på kartet pekte på at GPS-chipen befant seg et sted nede i Oslo sentrum.

Men Paulus Korcunc krevde å være med hele veien. Han sa det ikke høyt, men han ville egentlig ha æren av å fange tyven selv. Det lå en prestisjetung ære og berømmelse som motivasjon inne i Paulus Korkunc å løse oppdraget som hele landet fulgte med på nå gjennom TV og sosiale medier.

Han tilbød seg å kjøre hjem til Per Heimly. Derfra kunne de se hvor GPS-chipen befant seg, så kunne de sammen kjøre dit der chipen var festet fast inne i Jesusbarnet.

Paulus Korkunc kjørte litt forbi Ullevål sykehus og svingte opp Hasselbakken hjem til Per Heimly. De håndhilste og gikk inn. Per Heimly tok fram en Samsung Galaxy Tab Note og følte seg lydløst fram til appen som var tilpasset «LightBug». Etter litt touching på skjermen så de begge to en brun peker med sort sirkel inni.

De så at GPS-chipen var på adressen Dronningens gate 15 nede i Oslo sentrum.

Episode 15: Kø

Tyven gikk rolig oppover gaten og inn i et stort bygg med en stor hall. Han stod veldig lenge i kø med andre. Køen sneglet seg sakte framover. Det var som med rushtiden. Man står stille en stund. Så snegler det seg en halv meter. Så stopper køen igjen.

Men det gjorde ingenting. Deilig julemusikk strømmet ut av en høyttaler et sted i et lavt volum man vanligvis bare hører i heisen. Men her var det ikke like trangt. Det var høyt under taket og rommet var langt. Musikken var en kvinne som sang Ave Maria kun akkompagnert av et piano. Det var stillhet og ro i køen og den nøt roen og freden musikken skapte.

Endelig. Tyven nærmet seg målet. Et ungt kjærestepar fniste foran han og kastet noen mynter ned i en kurv. Tyven passerte det samme stedet der kjæresteparet hadde kastet sine mynter.

Han slapp en dings i den samme kurven og gikk fort ut av bygget.

Episode 16: På sporet

Paulus Korkunc kjørte i en blå Mazda CX-5 SUV mot Oslo sentrum med Per Heimly i passasjersetet. Det var ettermiddag og det begynte å skumre. Per Heimly hadde med seg en Samsung Tab med LightBug appen med GPS-tracken på. Skjermen lyste nedenfra og opp i fjeset på Per Heimly og ga han et underlys i fjeset. Det lyste også opp på dashbordet av GPS-skjerm, displaytall og annet dashbordlys. De to i bilen så ut utenfra nesten som operatører fra overvåkningspolitiet ute i felten. Spesielt en sort hatt som Per Heimly bar på ga duoen et utseende som fikk et ungt par til å snu seg etter dem langs veien.

Radioen i bilen hadde slått seg på samtidig som Paulus Korkunc startet bilen med en startknapp. Det var musikk på P4 sin radiostasjon. Det var Chris Rea med «Driving Home For Christmas». Paulus Korkunc var i stemning for en pågripelse og deler av teksten i musikken oppildnet målet:

«Oh, I can't wait to see those faces...»
«Oh I got red light on the run...»
«Get my feet on holy ground...»

Per Heimly forklarte ivrig om GPS-track appen. Han hadde stilt GPS-chipen inn på forhånd at den skulle sende et lite signal hver time. Da så man hvor GPS-chipen var hver time. Man sparte batteriet i GPS-chipen hvis den varslet bare litt hver time... da varte batteriet i teorien i over 30 dager. LightBug fungerte både uten- og innendørs og hadde en radiusnøyaktighet på 30 meter. Når en nærmet seg GPS-chipen kunne man bruke mobil enhet å utløse lyd i GPS-chipen som ble høyere jo nærmere man kom GPS-chipen med GPS-track appen....

Paulus Korkunc hørte etter egentlig bare med et halvt øre. Moderne teknikk og elektroniske dingser hadde aldri vært hans felt.

De nærmet seg dronningens gate. Per Heimly så ned på appen og ropte plutselig høyt «stopp!». Paulus Korkunc reagerte automatisk og bremset bilen kraftig ned.

- GPS-chipen viser ikke lenger posisjon på Dronningens gate 15, sa Per Heimly.

Den viste nå en annen posisjon. Dronningens gate 27.

Episode 17: En mulighet for pågripelse

- Vi må kjøre opp Kirkegata sa Paulus Korkunc. Her i området er det masse enveiskjørte gater. Ikke lett å kjøre opp dronningens gate da.
- GPS-chipen er i kirka! ropte Per Heimly.
- Når skjedde dette da?
- Vet ikke. Denne greia viser bare ny posisjon hver time. Den har i hvert fall flyttet seg den siste timen.

Paulus Korkunc kjørte hurtig opp foran Oslo domkirke, bråbremset og parkerte kjapt til høyre for den store trappen. De åpnet bildørene opp samtidig i en synkronisert bevegelse enhver sikkerhetsinstruktør ville ha nikket gjenkjennende til.

De sprang opp kirketrappa og måtte nesten brøyte seg fram i køen av besøkende og de som var på vei ut av kirka etter å ha sett på utstillingen.

Per Heimly aktiviserte funksjonen som skulle utløse lyd fra GPS-chipen og tråkket i hælene rett bak ryggen på en ivrig Paulus Korkunc.

- Han er tilbake på åstedet, for svarte, ropte Paulus Korkunc.
- Kanskje han skal levere tilbake Jesusbarnet?
- Da tar vi han!

De løp oppover midtgangen mot alteret. En pipende lyd vokste fra alteret da de nærmet seg. De nådde fram. Noen besøkende unge mennesker ved alteret holdt seg for ørene fordi det pipet intenst. Mennene nådde fram til alteret og kikket rundt ved krybba og ned i kurven. DER!

I kurven blinket noe som så ut som en bankkode brikke. Det var LightBug GPS-chipen som blinket intenst med et rødt lite skarpt lys mens den ga fra seg en alarmerende ekkel lys pipelyd.

Men Jesusbarnet var ikke å se noen steder.

Episode 18: Forfølgelse av sporet

I dronningens gate 15 lå hotellet Oslo Apartments. Hotellet var i en del av den gamle posthallen ved posthuskvartalet midt i Oslo sentrum. Det var hovedsaklig leiligheter for en til to personer i bygget samt restaurant og andre leiligheter.

Paulus Korkunc var nysgjerrig på dronningens gate 15. GPS-chipen hadde vært på denne adressen. Han stod nå foran Oslo Apartments med Per Heimly.

Paulus Korkunc og Per Heimly gikk inn. Men resepsjonisten i hotellet ga ikke fra seg gjesteliste. Fordi gjester var lovet full diskresjon. Hotellet oppga ikke romnummer med mindre man hadde et konkret navn og man var der som besøkende til gjest, forklarte resepsjonisten.

Paulus Korkunc var skuffet og sa at det var viktig å vite hvem som bodde der. Han mistenkte at det bodde en kunsttyv der. Resepsjonisten sa at det kun var politiet som hadde adgang hvis man hadde mistanke om ulovlige aktiviteter hos gjester. Paulus Korkunc så olmt på resepsjonisten. Han var skuffet. Han snudde og gikk raskt ut på trappen utenfor resepsjonen på hotellet. Per Heimly fulgte han i hælene og ristet lett på hodet.

Per Heimly sa han skulle gå litt i byen før han gikk hjem. Paulus Korkunc takket han for hjelpen, og de skilte lag ved døren.

Resepsjonisten så etter Paulus Korkunc og Per Heimly da de gikk ut på gaten igjen. Resepsjonisten så deretter med en tenksom mine oppover mot andre etasje.

Episode 19: Resepsjonisten

Resepsjonisten låste seg inn på et leilighetsrom i Oslo Apartments andre etasje. Han hadde sett gjesten som leide akkurat dette rommet forlate hotellet ett kvarter før Paulus Korkunc hadde kommet inn sammen med en mann med hatt i resepsjonen og forespurt om gjesteliste.

Resepsjonisten hadde i ettertenksomhet nede i resepsjonen tenkt tilbake og kommet på en spesiell gjest, som en kveld hadde bært på et par store figurer i gips under armen.

Mannen som i dag hadde henvendt seg i resepsjonen hadde sagt «kunsttyv». Mistanken var nå vekket. Resepsjonisten hadde i en pause ved resepsjonen tatt en universalnøkkel og låste seg inn i det tomme rommet ovenpå der han antok den etterspurte kunsttyven bodde.

Og det skulle vise seg å stemme.

Resepsjonisten fant flere figurer på bordet i rommet. Det ettersøkte Jesusbarnet lå også der, i en slags flettet kurv av trefliser – slik man finner på matbutikkene i grønnsaksdiskene.

Resepsjonisten overså figurene som forestilte Josef og Maria.

Han grep Jesusbarnet. Den var visst nylig åpnet på langs bak ryggen, over hodet og over brystet. En hvit linje av gips gikk rundt figuren. Det luktet stramt av lim i rommet. Jesusbarnet var tydeligvis limt sammen igjen. Det lå et par brukte tuber med lim fra merket Araldit på bordet.

Resepsjonisten tok Jesusbarnet under armen og lukket seg stille ut døra fra rommet. Han låste seg inn på en garderobe for ansatte lenger bort i gangen og pakket Jesusbarnet inn i gråpapir.

Han gikk ut av resepsjonen da vakten hans var over en halvtime etterpå. Han bærte med seg figuren i gråpapiret. Kanskje det var penger å hente av Jesusbarnet. Han lekte med tanken om løsepenger. Ellers kunne han jo selv ha Jesusfiguren hjemme hos seg selv i jula om ikke han tjente noe på å ha figuren. Tankene var mange og resepsjonisten følte en spenning han likte.

Han gikk ut av hotellets hoveddør, men så ikke at kirkevakten Paulus Korkunc lurte bak en plante ved resepsjonen. Kirkevakten så en naken figurfot stikke ut av gråpapiret under resepsjonistens arm. Han gjenkjente det som Jesusbarnets fot.

Paulus Korkunc valgte å følge etter resepsjonisten langs gata, og ved anledning ta Jesusbarnet fra resepsjonistens hender. Om så med makt.

Nå skulle tyven tas.

Episode 20: Tyven og Resepsjonisten

Resepsjonisten gikk oppover gaten med Jesusbarnet under armen i retning mot Oslo Domkirkes bakside. Han gikk i en smal linje ytterst på fortauet siden han møtte stadig flere motgående på samme fortau. Det var trafikkert på veien av biler og mennesker på fortauet. Det var sannsynlig at de aller fleste på gata jaktet på julegaver i butikkene.

Rett i mot resepsjonisten kom også tyven bakerst i en rekke av folk som gikk i linje på fortauet. Tyven så opp, gjenkjente resepsjonisten, og så med en gang med bare ett blikk at resepsjonisten hadde Jesusbarnet under armen. Den avslørende foten stakk godt ut nå.

Resepsjonisten så ikke tyven fordi han akkurat da så ned på en issvull på gata hvor han ikke burde trå. Han unngikk issvullen ved å ta et stort skritt og trå over den. Tyven så at resepsjonisten ikke så han.

I det de passerte hverandre på fortauet, snudde tyven seg og fulgte etter resepsjonist. Han grep tak i jesusfigurens fot med den venstre hånden, slo med resepsjonisten i tinningen med knokene på sin høyre hånd.

Resepsjonisten kjente slaget uten å vite hva det var. Han falt lammet ned på gata , løsnet grepet om Jesusbarnet under armen, og kjente samtidig at noen trakk Jesusbarnet i en ruglet bevegelse ut fra armen hans.

Tyven snudde og løp nedover Dronningens gate med Jesusbarnet under armen.

Episode 21: Forfølgeren

Kirkevakt Paulus Korkunc så ikke at resepsjonisten ble slått ned, fordi han akkurat da befant seg på den andre siden av en container som stod på fortauet. For å komme forbi, måtte han gå i en bue rundt containeren. Han var redd for å miste resepsjonisten av syne og dermed miste kontakten med det han var på jakt etter – Jesusbarnet.

Paulus Korkunc rundet containeren og så resepsjonisten snuble rundt gatehjørnet med den ene handa på tinningen. Han fokuserte på dette. Tyven som akkurat hadde gjenstjålet Jesusbarnet fra resepsjonisten, passerte rett i mot Paulus Korkunc, som ikke så at han faktisk møtte tyven med det halvt pakkede Jesusbarnet under armen. Paulus Korkunc så gjennom øyekroken bare enda en skygge av et hastende menneske på jakt etter julegaver.

Paulus Korkunc sprang etter resepsjonisten for ikke å miste han av syne enda en gang, løp åtte skritt bortover, trådde plutselig midt på en glatt issvull, gled og mistet fotfestet og falt hardt bakover på fortauet. Han slo seg kraftig i bakhodet da det traff fortauet med et smell.

Han besvimte og alt ble mørkt.

Episode 22: Julerush

- Jeg sa at du ikke skulle ta til høyre! kjeftet svigermor fra baksetet. Bilen var røykfylt.

Roger Johansen satt bak rattet og lot som han ikke hørte det. Han dampet videre på sigaretten.

- Dette området er fullt av enveiskjørte gater. Jeg sa vi ikke skulle kjøre her, klagde svigermor.
- Herregud jeg får ikke slått av radioen med den fæle musikken, sa kona ved siden av. Hun fiklet med GPS-radioen på display foran seg og prøvde å skifte kanal, men fikk bare fram GPS-skjermen mens «Rockin' Around The Christmas Tree» med Mel og Kim fortsatte på høy volum.
- Pappa, Jonas lugger meg, ropte Kristian fra baksetet. Han har spist opp all sjokoladen min.

En grov rapelyd kom fra Jonas. Han spydde opp sjokolade så det sprutet på ryggsetet og Roger Johansens nakke. Han mistet nesten grepet på rattet.

- Æsj! Pappa Jonas spydde! En ekkel stram lukt spredte seg i bilen.

Roger Johansen kjente at nakken ble våt. Han sugde hardt på sigaretten, men det var ikke glo igjen i sigaretten. Han bannet lavt. Gravde i bukselommen etter røykpakka mens han prøve å holde foten på gasspedalen jevnt. Svigermor klagde på lukta mens kona sa det bare var Jonas sitt spy. Han fant åpningen i røykpakka. Prøvde å holde rattet rett. Fingret fram en sigarett og satte den til munnen.

Jonas spydde igjen. Svigermor skrek og kona knitret med en papirpose fra Shell hun ville gi Jonas så han kunne spy i den. Hun snudde seg rundt fra forsetet med sikkerhetsbeltet på, men mistet posen mellom setene.

- Æsj! Pappa, Jonas spydde igjen, ropte Kristian fra baksetet. Som om ikke Roger Johansen visste det fra før. Noe spy hadde igjen truffet nakken hans.
- Ta opp posen Kristian og gi den til Jonas, sa kona.

Roger Johansen fant lighteren, prøvde å tenne den. Den glapp og rumlet ned i dørken. Han så ned.

Men Roger Johansen så ikke mannen som sprang foran bilen med en pakke under armen. Bilen bremset ikke, men hadde god fart og traff mannen midt på kroppen så han fløy flere meter opp i lufta i en flott bue. Pakken som mannen hadde holdt, løsnet fra armens grep og fløy også flere meter opp i lufta i en enda flottere bue. Papiret rundt pakken løsnet og dalte sakte ned på gata som en diger snøfille. Mannen landet hardt på asfalten.

Roger Johansen bråbremset så dekkene skrek. Han hoppet sjokkert ut av bilen og løp med skjelvende ben til andre sida av gata bort til personen han hadde kjørt på. Han bøyde seg ned ved personen og snudde han rundt så han kunne se ansiktet.

Han førte hånden bak hodet og løftet det litt opp. Et kjede med en sølvkors skled fra halsen på offeret. Tyven bar en hvit bladkrage rundt halsen. Den hvite kragen var bare synlig forfra ved halsen rett under haka – som en hvit firkant. Roger Johansens blod frøs til is.

Han hadde kjørt ned en prest.

Tyven åpnet opp øynene halvt og smilte.

- Jesus... sa tyven. Det gurglet i halsen. Han løftet armen sakte oppover, så falt den brått ned. Tyvens hode segnet til siden.

Sølvkorset løsnet fra kjeden og falt ned på gata.

Tilfredshet fylte tyvens hjerte.

Episode 23: Hjemme igjen

Snøen lavet ned over byen i tykke filler. Det var en lang kø av mennesker utenfor Oslo domkirke. Et blandakor stod utenfor og sang «Nå tennes tusen julelys». Det var en strøm av mennesker også inne i kirken.

Biskopene Ole Christian Kvarme og Bernt Ivar Eidsvig strålte om kapp blant presse, kjendiser og folk flest.

- Dette er en historie med en lykkelig slutt. Vi fikk tilbake Jesusbarnet, sa biskop Ole Christian Kvarme til Andreas Aarflot.
- Hvordan fikk dere egentlig tilbake Jesusbarnet? undret Aarflot.
- Det var involvert i en ulykke der tyven ble påkjørt, men Jesusbarnet kom heldigvis uskadd fra ulykken.
- Jasså?
- Det landet i noe netting med en haug med isolasjonsmateriale. Jesusbarnet var helt uskadd. Det hele var et mirakel.
- Men hvem var tyven?
- Det sies at det var en resepsjonist på et hotell rett bort i gata her.

Biskop Bernt Eidsvig stilte seg litt lenger bak. Han tok opp mobilen sin og så ned på en SMS på sin telefon. Smilet endret seg. Det var en melding om tilstanden til en kollega av seg fra St. Olavs kirke. Munnen ble en tynn strek og munnvikene gikk ned. Han så opp, møtte blikket til biskop Ole Christian Kvarme, og smilte opp igjen.

Kirkevakt Paulus Korkunc smilte også der han stod bak biskopene. Han hadde et bandasjert hode og så litt forkommen ut. Han tenkte tilbake:

Han hadde kommet til seg selv på gata etter å ha sklidd på en issvull og falt. Han hadde slått hodet og besvimt en kort stund. Noen vennlige mennesker hadde løpt fram og fått han opp på beina igjen. Lenger borte i gata var det en ambulanse med blålys. Han hadde gått fortumlet fram og trodde først at ambulansen var til ham. Men det var visst en annen person som var blitt påkjørt. En mann ved navn Roger sa at innholdet i det som hadde vært en pakke tilhørende den påkjørte mannen hadde landet på en netting på fortauet.

Denne Roger hadde pekt. Paulus Korkunc så "pakken": Jesusbarnet!! Det lå på en slakk netting oppå en haug med glava på andre siden av veien. Jesusbarnet lå helt åpent med armene i været. Som om det ba om å bli hentet. Han hadde gått bort og tatt Jesusbarnet i sine hender og klemt det tett inntil brystet. 

På et tidspunkt gikk han bort til kroppen som var påkjørt. De sa at pakken han holdt, hørte til den påkjørte. Han så ned. Han skvatt da han så sølvkorset og ansiktet på den liggende kroppen. Han gjenkjente tyven og korset seg. Best å ikke si noe, tenkte han.
---
Jesusbarnet var hjemme igjen. Det lå nå igjen på sin plass i krybben på utstillinga i Oslo domkirke. Jesusbarnet så ut i lufta. Et arr gikk mellom øynene til Jesusbarnet. Arret fortsatte videre over nesa og munnen og fortsatte gjennom hele midtdelen av figuren. Arret viste at Jesusbarnet hadde gått i gjennom skade etter tyveriet. Det var arret etter at tyven hadde åpnet opp gipsfiguren av Jesusbarnet og etterpå limt det sammen igjen.

Men Jesusbarnet var nå igjenkommet og det skulle nå vises fram for alle. Uansett tilstand. Det var som Jesusbarnet hadde fått økt verdi med arrene.

Menneskene som stod ved figuren, følte glede. Alle smilte. Dette var en lykkelig slutt.

Snøen lavet fortsatt ned. Det skumret. Lysene i byen ble tent og lyste igjen om kapp med de dalende snøkrystallene. Julekvelden var sikret. Et par møtte et annet par. Man hørte «God jul!». Roen la seg i byen.
En høyttaler stod på i det fjerne med et guttekor som sang "Glade Jul". Til slutt var det ingen igjen i gatene. Det ble helt stille.

Silent Night.

Episode 24: Deilig er jorden

Det var julenatten. Inne i kirken var det stille. En svak lampe lyste over julekrybbe-utstillingen. Alle figurene var på plass. Hyrdene. Eselet og oksen samt to sauer. Josef og Maria. Jesusbarnet i krybben. Alt var som det skulle være. Ro og fred.

Et stort stykke sparkel med flis løsnet plutselig øverst oppe i kirketaket og falt 20 meter ned. Rett på krybben og figuren av Jesusbarnet. Det runget et smell inne i kirkerommet som ga gjenklang langs hele skipet og alterstedet. Klangen etter smellet ga lyd på flere nivå. Et stort bulder da gipsen traff, og så etterfulgt av flere mindre smell da pinner fra krybben og deler av det som engang hadde vært jesusbarnet rullet ut på kirkegulvet i mindre biter.

Hodet etter Jesusbarnet ble ikke knust, men rullet langt bortover gulvet til under en sittebenk før det stoppet. Øynene til figurens hode så rett fram. Rett fram på ei nysgjerrig rotte, som kom løpende bortover kirkegulvet fram til hodet. Rotta gnagde prøvende på den brukne delen av det som skulle være halsen på hodet. Jesusbarnets hode tålte ikke gnagingen fra rotta. Hodets runde form delte seg plutselig opp. De veltet som to buede skåler, slik at de runde delene gynget på flisene i kirkegulvet. Rotta skvatt litt og snuste rundt, bet løs et stykke strå som hadde vært på krybba, og løp tilbake igjen med forte små skritt der den hadde kommet fra.

Utenfor Oslo domkirke lavet snøen ned i tette store filler. Julelys kranset byen og gata utenfor kirkebygget. Den hvite snøen på bakken reflekterte lys ut i natten. Men et sted var det skygge. Under de store trærne i parken ved kirka. Der var det mørkt.

I mørket kunne høres en lyd. Det var noen som plystret «Deilig er jorden». Den som lagde lyden, plystret ikke med leppene.

Plystrelydens melodi kom ved å presse luft gjennom tunga og glipen i tanna.