Det var julenatten. Inne i kirken var det stille. En svak lampe lyste over julekrybbe-utstillingen. Alle figurene var på plass. Hyrdene. Eselet og oksen samt to sauer. Josef og Maria. Jesusbarnet i krybben. Alt var som det skulle være. Ro og fred.
Et stort stykke sparkel med flis løsnet plutselig øverst oppe i kirketaket og falt 20 meter ned. Rett på krybben og figuren av Jesusbarnet. Det runget et smell inne i kirkerommet som ga gjenklang langs hele skipet og alterstedet. Klangen etter smellet ga lyd på flere nivå. Et stort bulder da gipsen traff, og så etterfulgt av flere mindre smell da pinner fra krybben og deler av det som engang hadde vært jesusbarnet rullet ut på kirkegulvet i mindre biter.
Hodet etter Jesusbarnet ble ikke knust, men rullet langt bortover gulvet til under en sittebenk før det stoppet. Øynene til figurens hode så rett fram. Rett fram på ei nysgjerrig rotte, som kom løpende bortover kirkegulvet fram til hodet. Rotta gnagde prøvende på den brukne delen av det som skulle være halsen på hodet. Jesusbarnets hode tålte ikke gnagingen fra rotta. Hodets runde form delte seg plutselig opp. De veltet som to buede skåler, slik at de runde delene gynget på flisene i kirkegulvet. Rotta skvatt litt og snuste rundt, bet løs et stykke strå som hadde vært på krybba, og løp tilbake igjen med forte små skritt der den hadde kommet fra.
Utenfor Oslo domkirke lavet snøen ned i tette store filler. Julelys kranset byen og gata utenfor kirkebygget. Den hvite snøen på bakken reflekterte lys ut i natten. Men et sted var det skygge. Under de store trærne i parken ved kirka. Der var det mørkt.
I mørket kunne høres en lyd. Det var noen som plystret «Deilig er jorden». Den som lagde lyden, plystret ikke med leppene.
Plystrelydens melodi kom ved å presse luft gjennom tunga og glipen i tanna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar